Av Ingrid Vad Nilsen, direktør i Kirkerådet
Svar til Knut Sand Bakken og Sigmund Knutsens debattinnlegg i avisen Vårt Land.
Det skrives om kirkens økonomi og forholdet mellom lokalt og nasjonalt ansvar i Den norske kirke.
Dette er viktige debatter i kirken. Det er også viktig at fakta legges til grunn for samtalen.
Den norske kirke har i lang tid arbeidet for å bli en selvstendig kirke uten de statlige bindinger vi har hatt fram til 2017. Nå står vi friere til å organisere kirken slik at vi får mest og best mulig kirke for de pengene vi mottar fra stat og kommuner landet over.
Statlige krav til effektivisering
Staten stiller krav til forvaltning av det årlige tilskuddet vi mottar. Et av kravene har vært å effektivisere økonomiske og administrative arbeidsoppgaver. Der vi før var 12 statlige virksomheter (11 bispedømmer og Kirkerådet) med selvstendige krav til økonomiforvaltning og kirkelig drift, er vi nå en virksomhet. Derfor er det gjennomført et effektiviseringsprosjekt med mål om å spare 20 millioner kroner årlig på slike tjenester i det nye rettssubjektet Den norske kirke.
Vi er glad for at vi nå ser slutten på denne prosessen: Fra 1. juni skal de nye felles enhetene på økonomi og arkiv være i drift for hele landet. Det er ikke riktig å beskrive dette som at stillinger og medarbeidere overføres til det nasjonale organet Kirkerådet. Fellesenheten består av medarbeidere som sitter på bispedømmekontor over hele landet og som leverer tjenester til alle bispedømmer og Kirkerådet.
Til dette trengs færre årsverk enn da disse funksjonene ble utført på 12 steder. Dette er rasjonell drift av arbeidsoppgaver og resultat av de samme prosesser som de aller fleste organisasjoner og bedrifter har gjennomgått, etter at digitale verktøy gjorde nye og mer effektive arbeidsmetoder mulige. Frigjorte midler vil bli brukt på å styrke arbeidet i lokalkirken, ikke på å forsterke sentraladministrasjonen.
I neste fase skal vi også se på de kirkefaglige stillinger i bispedømmer og Kirkerådet - for å sikre best mulig ressursutnyttelse og arbeidsfordeling også her.
I alt arbeid om kirkelig organisering har vi et felles mål om å få mest mulig ressurser ut til kirkelig aktivitet lokalt. Noen ganger betyr det at ting som før ble gjort mange steder, kan samles i felles funksjoner. Felles er ikke nødvendigvis det samme som sentralisering, men ansvarlig forvaltning. Det er ikke grunnlag for å si at ressurser og folk flyttes fra lokalt til sentralt nivå i kirken.
Trangere økonomi
En virksomhet som baserer seg på offentlige tilskudd, må være åpen og transparent i forvaltningen av disse. Det er ingen grunn til å krisemaksimere framtidig økonomi eller å si at ressurser flyttes fra lokalt til nasjonalt nivå i kirken. Den norske kirke har store ressurser i antall medlemmer, folkevalgte, ansatte og frivillige på alle nivå i kirken. Vi har et stort ansvar for å bruke disse på beste måte landet rundt. Både det statlige tilskuddet (ca to milliarder) og den kommunale kirkeøkonomien (totalt ca fire milliarder) har vært stabil over år. I løpet av det siste tiåret har bevilgninger til trosopplæring gradvis økt til 320 millioner som hvert år fordeles ut til menighetene.
Kutt i prestestillinger
Også mens staten hadde ansvar for prestene, kom det fra tid til annen reaksjoner på kutt i prestestillinger, mens det sjelden ble oppmerksomhet når antall stillinger gikk opp. Disse variasjonene har vi levd med lenge og bevilgningsgrunnlaget til prestetjeneste er ikke redusert. Derimot er manglende rekruttering til kirkelige stillinger en større utfordring for kirken lokalt. Her trenger vi mange som er villige til å være med på å gi kirken et løft slik at den får et godt rykte som arbeidsplass og trosfellesskap for både folkevalgte, ansatte og frivillige.
Kirkelig organisering
Den kirkelige organiseringen vi i dag har, er en historisk arv. To arbeidsgiverlinjer hører med til denne arven og Kirkemøtet har gjort vedtak om å forenkle strukturen og bidra til at alle som arbeider lokalt i kirken skal ha samme arbeidsgiver. Dette innebærer en organisasjonsutvikling der mange selvstendige rettssubjekter (soknene og rettssubjektet Den norske kirke) må finne veien videre sammen.
Målet må være at Den norske kirke skal være en attraktiv arbeidsplass og et åpent og godt trosfellesskap for alle, med mest mulig ressurser til gode møter med folk lokalt.
Dette innlegget stod på trykk i avisen Vårt Land mandag 11. mars 2019.